Sommerfuglene i magen var så vidt begynte å våkne da Lars og jeg satt på togstasjonen i Porsgrunn og ventet på toget. Alt var nøye planlagt. Toget gikk når det skulle, kl 17:17, målet var Gardermoen kl 19:45, hvor det ventet en bedre middag på Radisson Blu Airport Hotel, før vi gikk til sengs i påvente av en dag ombord på SAS-flyet til Alicante.


Alt gikk fint helt frem til Oslo, hvor en stemme over høyttaleren annonserte at det ville bli forsinkelser til Gardermoen på grunn av noe på skinnene. 
«Pytt, pytt, dette går bra!» nikket vi smilende til hverandre.
Restauranten på hotellet var jo åpen til kl 22:00, så litt forsinkelser hadde vi lagt inn i planene når vi bestilte togbillett. Må innrømme at vi ble litt imponert når toget gikk videre mot Lillestrøm etter bare noen minutter. 
«Dette er jo ikke så ille», tenkte vi, naive som vi er.
Fremme ved Lillestrøm fikk vi selvsagt beskjeden om at skinnene faktisk var stengt fordi en person var blitt påkjørt. Litt gåsehud og noen grøss gjorde at vi ikke fikk med oss beskjeden om at vi kunne gå av på Lillestrøm og ta buss videre, bare fortsettelsen om å sitte på til Eidsvoll, hvor det ville gå buss tilbake til Gardermoen. De som fikk med seg informasjonen om buss fra Lillestrøm gikk av toget, de fleste, som oss, ble med til Eidsvoll. Og i følge klokka hadde vi jo god tid til å rekke restauranten på hotellet, så vi tok situasjonen med overraskende ro.


Klokken hadde bikket 21:00 når vi endelig nådde Eidsvoll, etter tidenes tregeste togtur på gamle skinner. Hadde det ikke vært så mørkt, kunne vi fått nyte turen gjennom deler av Norge bare de eldste av oss husker. Passasjerene nærmest løp av toget med ett mål, komme først til bussen. Vi fulgte på så godt vi kunne, bare for å oppdage at der var ingen buss som ventet. Rådvillheten lyste ut av de fleste av ansiktene rundt oss, og forent i samme usikkerhet fikk vi noen hyggelige samtaler med flere av passasjerene. Fine folk, hele gjengen, og ikke engang kulden kunne stoppe den varme følelsen av å være omgitt av «venner». Endelig kom tre maxitaxier, som fyltes opp av passasjerer som følte det som de hadde vunnet i lotto. Det var i alle fall det som sto skrevet over ansiktene deres, der de vinket smilende avskjed til oss som sto igjen. En rask telefon til Vy der de unnskyldte seg med at det skulle komme flere, men de visste ikke når. Og nå var klokken faretruende nær 22:00, så vi innså at middagen var ‘long gone’.


Enden på visa var at Lars og jeg gjorde det eneste fornuftige. Vi samlet en liten gjeng og spleiset på en maxitaxi til Gardermoen. Turen gikk overraskende fort, takket være en dyktig og fartsglad sjåfør, og kl 21:55 stoppet vi foran inngangen til flyplassen. Vi så lengselsfullt bort på hotellet, før vi gikk inn på flyplassen for å se om vi kunne finne noe å spise. En liten pizza-sjappe virket lovende, så vi bestilte en liten pizza på deling. Det er kompliment å si at det var den mest smakløse pizzaen vi noen gang har hatt gleden av å betale altfor mye for. Og da vi gikk fra flyplassen, krysset veien og gikk inn på hotellet for å sjekke inn, måtte vi le av ironien som ventet. Et stort skilt lyste mot oss at hotellets restaurant var åpen til kl 23:00! De har nok opplevd togforsinkelser og sultne passasjerer før. Ja, ja, vi gikk i alle fall til sengs med vissheten om at morgenen ville by på en nydelig frokost.


God natt fra en lattermild Berit