Flyet til Alicante skulle lette kl 08:50, så vi sto opp kl 05:00 bare for å få med oss tidenes beste frokost på lenge. Glemt var kulde og togforsinkelser fra i går. Når dagen starter så bra som dette, er det ingenting som kan gå galt.
Etter å ha sjekket ut, gikk vi over til SAS-loungen for å fortsette kosen med noe godt å drikke, og kanskje en kakebit eller to. Med loungen i Alicante altfor godt i minne, var skuffelsen deretter. Men hva gjør vel det, når første klasse venter på flyet? Så vi ruslet forventningsfulle til Gate 8b, klar til å ta fatt på neste del av reisen.
Og det må sies, en av fordelene med første klasse, eller Plus Go som det heter, er at vi får gå først ombord i flyet. God tid og plass til å stue koffertene i bagasjehylla og sette oss godt på plass i flysetet før resten av passasjerene kommer stormende. Var jo litt fornøyelig å se på kaoset som fulgte, med albueknuffing og litt hissit knurring, før ting roet seg og flyet takset mot riktig bane.
God beinplass og enda en god frokost, etter at flyet hadde kommet godt opp i luften, med alt vi kunne ønske fra menyen – gratis selvsagt, kunne ikke turen bli noe annet enn perfekt.
Ja, hadde det ikke vært for min trofaste selskapsblære, eller skal vi si mangelen på sådan. Tidligere så trofast på lange reiser, nå skrikende etter toalettet. Noe som var greit i så fall, siden vi satt så nærme, men jeg måtte jo be Lars og en veldig hyggelig mann ytterst om å reise seg for at jeg i det hele tatt kunne komme meg ut av seteraden. De tok det med et smil, begge to. Det gjorde ikke flyvertinnen. Da jeg dro forhenget til side med bare øye for toalettdøren, dyttet hun meg tilbake med beskjed om å vente da døren til cockpitten sto åpen. Jeg hadde jo ikke fått med meg det, i min stille kamp mot tiden som truet med å renne ut, bokstavelig talt. Endelig ble døren lukket og forhenget trukket til side. Slik må det være å komme til himmelen, tenkte jeg, idet jeg løp mot toalettdøren og kom meg inn, akkurat i tide. En mye lettere Berit fant veien tilbake til flysetet, der Lars hadde kapret «min» plass ved vinduet, og den hyggelige mannen ventet tålmodig, stående ved seteraden, med et vennlig smil. Noen mennesker, altså!
Resten av flyturen gikk uten dramatikk, selv om jeg nøye kalkulerte hvor mye jeg kunne drikke før min tidligere lojale selskapsblære nektet å samarbeide igjen. Men vi kom oss trygt ned til flyplassen, godt hjulpet av øreplugger som heldigvis fjernet tidligere plager som vondt i ørene under nedstigningen. Smart som få, sa Lars at vi ble sittende til de andre hadde gått av flyet. Noe jeg med glede sa meg enig i, selv om kaoset som fulgte var underholdende nok. Det er noe eget med utålmodige passasjerer som skal ut etter en lang flyreise, selv om 3,5 timer ikke er noe å snakke om. Uansett, vi kom oss ut, tok veien innom et toalett – for både min og selskapsblærens store lettelse.
Hilsen en lettet Berit
