Da vi sto opp i dag hadde vi planene klare, vi skulle ta turen rundt Calpeklippen – Peñón de Ifach. Med sol fra skyfri himmel og 26 varmegrader satte vi kursen mot marinaen. Der tok vi oss tid til å beundre båtene, samtidig som vi drømte om vår egen båt. Men akkurat nå tar vi snarveien ut av marinaen. Jeg mener, hvorfor gå rundt når du kan gå rett gjennom?
Tja, kanskje fordi det ikke var en snarvei! Blindvei, tror jeg er ordet jeg leter etter, og blindveien ble selvfølgelig til en omvei. Men kanskje var det meningen at vi skulle finne veien opp på gata igjen nettopp når vi gjorde, for der traff vi jammen på kjentfolk fra lille Vatne-bygda. Noen ganger er det jo omveiene som gir de beste opplevelsene, og etter en hyggelig prat, fortsatte vi mot klippen.
En vakkert, oppbygd gangvei slynger seg langs foten av klippen, og med det åpne havet til høyre og det majestetiske fjellet som reiste seg på venstre siden, nøt vi hvert skritt utover. For ikke å snakke om utsikten tilbake til Calpes skyline – La Línea del Horizonte de Calpe, som det egentlig heter. En vakker by! Over oss skrek måkene, noen svevende mot himmelen, andre godt plassert i fjellveggen over oss. Og under oss glitret Middelhavet blått mens solens stråler lekte over vannflaten.
Det var først når vi nærmet oss enden på gangveien at vi savnet det vi ikke engang hadde tenkt på; en ryggsekk og flasker med kaldt vann. Hva jeg ikke skulle gitt for bare en bitte liten sup! Solen og varmen hjalp jo heller ikke på situasjonen, så veien tilbake ble tyngre enn planlagt. Og hva annet enn selskapsblæren meldte sitt nærvær akkurat da? Men det skal sies, fordelen med slike utfordringen er at det gir deg ekstra motivasjon til å holde tempoet oppe.
Og vi kom oss hjem uten nevneverdige problemer. Slitne, ja. Men du verden så fornøyde. En fabelaktig tur var over, og det er på slike dager at vi blir minnet om hvor hvor heldige vi er. Må bare huske å skrive opp ryggsekk og vannflasker på handelisten.
Hilsen en sliten, men glad, Berit
