Etter en god natts søvn var vi klar for en ny dag. Og denne dagen hadde jeg bestemt meg for å prøve noe nytt. Sandstranden Playa Del Arenal Bol ligger myk og vakker nedenfor oss, rene idyllen. Men for en som har vokst opp med berg og elvekulper, er ikke sand mellom tærne noe som setter nostalgien i brann. Snarere tvert imot, om jeg skal være ærlig. Men i dag var dagen da tærne mine skulle få nye erfaringer.
Det var overraskende deilig. Middelhavet skvulpet mykt rundt anklene – eller leggene, om jeg skal være helt nøyaktig – bølgene slo høyere enn forventet. Kortbuksene fikk seg en ufrivillig vask, men hvem bryr seg om det når det er 24 grader og delvis overskyet? Måtte prate meg selv til fornuft for å få meg opp fra stranden, skylle føttene i de geniale fotdusjene som står innbydende på rekke og rad, og tusle meg tilbake til leiligheten og Lars.
Vi jobber jo med en del data i løpet av dagen, men sittestillingen er en utfordring. Bordet er litt for høyt, stolen litt for lav, en ergonomisk katastrofe for å være helt ærlig. Så vi bestemte oss for å ta grep, og stakk innom Jysk, som ligger like borti gata. Her fant vi akkurat det vi lette etter; tykke, gode hagestolputer.
På veien hjem måtte vi jo innom Cafeseamos, selv om det ble en aldri så liten omvei. Over kaffen begynte vi å diskutere navnet; Cafeseamos. Fant ut at det betyr «La oss være», et navn som virket mer som en avvisning enn velkomst. Lars derimot, som er den filosofiske av oss, foreslo at det kanskje var ment som «La oss være i øyeblikket, med god kaffe og godt selskap». Og plutselig føltes navnet både genialt og helt riktig, for her nyter vi virkelig øyeblikket.
Hjemme igjen viste det seg at putene var akkurat det jeg trengte for å nå opp til bordet. Noen få justeringer i hverdagen, så skinner solen både ute og inne. Og lyden av bølgene som slår mot land, mens jeg sitter her og skriver, inviterer til en ny runde sand mellom tærne i morgen.
Hilsen en sandvandrende Berit
