Etter å ha hørt meg snakke varmt om følelsen av å vasse i Middelhavet, var vi to som startet dagen på stranden. Side om side gikk vi fra ene enden av stranden til den andre, gjennom myke bølger og smø fisk som lekte rundt bena. Jeg hadde ikke lagt merke til dem tidligere, men Lars får med seg alt, så det er aldri kjedelig når han er nærheten.
Stranden avsluttes med en molo som strekker seg ut i havet, nesten som en invitasjon til de mer nysgjerrige av oss. Jeg måtte selvfølgelig gå til enden av moloen, bare for å se Calpe fra enda en vinkel. Og det skuffet jo ikke. Lars satt tålmodig og ventet, som han ofte gjør når min nysgjerrighet tar av.
På vei tilbake langs stranden, bestemte vi oss for å «trene» litt, ved å gå lenger ut i vannet. Med knebuksene brettet opp, vasset vi utover, bare for å finne ut at det var overraskende langgrunt. Lars tok ledelsen med sitt imponerende tempo, mens jeg fant e litt mer avslappende tempo.
Alt gikk fint, helt til jeg satte foten på en alt annet enn rund og glatt stein. Kom meg raskt tilbake til tørr sand, og tok på meg slippersene som jeg hadde tredd inn på hendene for anledningen. Fornøyd med min egen oppfinnsomhet, vasset jeg ut i vannet igjen. Det jeg ikke hadde regnet med, var at motstanden i vannet gjorde balansen til en ny utfordring. Så da var det tilbake til stranden, tre slippersene inn på armene igjen, og vasse langs vannkanten til jeg var på trygg grunn. Ny lekse lært; den siste strekningen av stranden, nær moloen, er mer lunefull enn den myke sanden nedenfor leiligheten vår.
Lars derimot, fortsatte med en imponerende fart. Vann godt opp på lårene, som om han ikke hadde gjort annet. Hvordan han klarte det, er fortsatt et mysterium for meg. Men turen var en suksess, og vi fikk skylt oss grundig ved fotdusjen, før vi tuslet oss tilbake til leiligheten. Våte klær tørker heldigvis raskt i det varme været, men Nike-slippersene, fancy som de er, har sin svakheter. Det elegante båndet over foten viste seg å være alt annet enn vanntett, så det måtte vris og slippersene legges til tørk på balkongen.
Alt i alt var det en perfekt dag. Strålende sol, myke bølger og Lars som den perfekte turpartner. Utslitt, men lykkelig, sank vi ned i sofaen, klar for å utforske en av de mange kirkene i morgen.
Hilsen en slippers-løs Berit
