Dagen startet perfekt som alltid, med 22 grader og sol. I dag skulle vi besøke kirken Ermita de San Salvador, en liten perle liggende på en høyden ovenfor Calpe.
Ingen kan påstå at Calpe ikke har bratte gater, for vi kan bekrefte at det har den. Og for to som enda ikke har husket å kjøpe vannflasker, føltes turen som en evighet med motgakker som aldri tok slutt. Endelig sto vi ved inngangen til parken som ligger rundt kirken, og vi pustet lettet ut. Litt for tidlig, viste det seg, for nå begynte en evigvarende trapp som snirklet seg oppover. Med steiner dekorativt plassert på hvert trappetrinn, og små hvite korsveistasjoner – ofte kalt via crucis-stasjoner – hele veien opp til kirken. Disse stasjonene representerer de 14 stasjonene i Jesu lidelsesvei – via crucis – og brukes i katolske tradisjoner for å minnes Jesu vei til korset. Hver stasjon har et bilde eller en inskripsjon som illustrerer en spesifikk hendelse fra denne reisen. De gir mulighet for bønn, meditasjon og refleksjon for de som følger korsveien. Og jeg må si, det føltes som en pilegrimsvandring, og gjorde at turen var verdt strevet.
Oppe ved kirken ble vi belønnet med en nydelig utsikt og en ro som bare slike steder kan gi. En liten park omringet kirken, og vi tok oss god tid til å rusle rundt kirken. En benk sto behagelig plassert i skyggen, så vi satte oss ned en liten stund. En pus fant sin egen lille flekk med skygge, og døste en stund før den ruslet videre. Alt var perfekt, med unntak av en ting. Tørste som to ørkenvandrere lovet vi oss selv at vi aldri mer skulle gå på tur uten vann.
Godt hjulpet av tyngdekraften gikk vi tilbake til sentrum, og avsluttet turen på favorittkaféen. Og Cafeseamos leverte enda en gang en perfekt iskaffe. Og for å gjøre en perfekt dag enda bedre, stakk vi innom vårt lokale bakeri – Levadura Madre. En nystekt baguette, jordbærsyltetøy og to muffins, hvis størrelse overgikk alt vi har sett tidligere, ble med oss hjem. Muffinsene – himmelske. Kaldt vann – enda bedre.
Hilsen en pilegrimsvandrende Berit
