Er man ‘troende’ tar man kanskje noen flere sjanser en andre. Detter man ned lander man jo der man skal, litt før en siden. Som dere ser er vi på veg opp en liten vertikal skrent på forsiktige 30 meter. Jeg ble enig om at Berit gikk først for da kunne jeg nappe tak i dama om hun plutselig fant ut at det var på tide å møte vår herre i egen person. Fruen lot ikke tanken streife hvorvidt jeg hadde lignende ideer, og det hadde jeg jo!
Jeg var flere trinn opp på ruten da jeg valgte svalestup med nedslag på såre hæler og her sitter jeg å skriver om det, noen er heldige sies det så nå venter en diger tannlegeregning, hotell i en uke med måltider, taxi hjem til Calpe for jeg fikk ikke lov av tannlegen å gå, jeg er sikker på de er i familie. Nytter ikke å droppe middagen heller for den er like inkludert som frokost. Taxien skal innom Alfaz Del Sol på vei til Calpe på fredag for å tilbringe dyrebar tid med noen vi elsker.
Men jeg mistet da noe! Jeg mistet litt av meg selv på den turen. Livet går fremover og noen ganger på veien mot lyset er det bra å legge fra seg dårlige uvaner som irritasjon over småtterier, krangling og sure miner. Jeg la fra meg noen gram av det jeg har for mye av, ihvertfall for å klatre høyere uten sikring, denne gangen måtte jeg to trinn opp for å kunne påstå ‘flere trinn’. Det holdt i og for seg lenge med turen opp til Albir Via Ferrata i fjellene i Parque Natural del Albir. Over 7 kilometer i denne varmen er risiko nok for en med såpass mye å bære på som meg, nestegang blir det boller 🙂
