Sola var tilbake i dag, og med 23 grader og klar himmel føltes det som en invitasjon til å utforske igjen. Turen gikk først gjennom Gamlebyen, som aldri skuffer med sine trange, koselige gater og fargerike detaljer. Målet var nok en gang Ermita de San Salvador, hvor utsikten og de fredelige omgivelsene alltid er en belønning for de bratte bakkene.
På vei videre snublet vi over Park Oppenheim. Navnet fanget umiddelbart interessen min, men det viste seg raskt at parken ikke hadde noe som helst med den Oppenheim jeg tenkte på. Ingen atomsplitting eller vitenskap her – bare en rolig, grønn park som tydelig hadde sin egen sjarm.
Etter besøket i parken gikk turen tilbake til Gamlebyen, for det er noe med disse gatene som trekker oss stadig tilbake. Og de overrasker alltid. I dag var det en bitteliten park midt i et veikryss som fanget oppmerksomheten min. Tre små én-mannsbenker – eller stoler, om du vil – plassert under frukttrær, som en liten pauseplass for slitne vandrere. Det var noe uventet og sjarmerende med denne lille oasen, akkurat stor nok til å gi en pust i bakken.
Dekorasjonene på veggene i Gamlebyen er som små kunstverk. Fargerike fliser, malte motiver og håndlagde detaljer møter deg rundt hvert hjørne. Det er som en oppdagelsesreise i seg selv, og jeg finner stadig noe nytt å beundre.
Gamlebyen slutter aldri å overraske, og jeg gleder meg allerede til neste besøk. Hvem vet hvilke små gleder den vil by på da?
Berit
