Med 26 grader og sol var det en perfekt dag for en fjelltur. Og denne gangen hadde vi med oss både ryggsekk og vann! Målet var Via Ferrate ovenfor Albir – som jeg besøkte i 2022 sammen med mine svigerforeldre. Turen starter ved informasjonskontoret av Sierra Helada naturpark, eller «Punto de Inicio del Parque Natural de la Serra Gelada». Spanjolene har ikke helt skjønt det der med korte, enkle navn som «Rondane nasjonalpark».
«Masta», eller «La Antena de la Sierra Helada» som den heter på spansk, er en stor antenne som ligger på toppen av en fjellrygg i Sierra Helada naturpark, og er et populært turmål for både turister og spanjoler. Det skal visstnok være en fantastisk utsikt over Albir, Benidorm og Middelhavet fra toppen. Og er du skikkelig sprek, kan du følge fjellryggen videre til Benidorm. I følge de som har tatt turen, må man beregne 5-6 timer fra Albir til Benidorm, men har du dagen ledig, så hvorfor ikke.
Vi fulgte stien oppover mot Masta et stykke, før vi tok av og gikk de få metrene til grustaket og Via Ferrata. Her står bord, benker pluss en lekeplass til barna. Planen var at vi skulle klatre litt opp i stigen og ta selfie.
«Det er da ikke noe problem», tenkte jeg, og tilbød meg å klatre først, siden Lars måtte stille inn mobilen klar til selvutløser. Så jeg tok et godt grep rundt et stigetrinn og satte foten på det nederste. Enkelt! Stigetrinn nummer to ble også besteget uten nevneverdige problemer. Skjelvingen kom ikke før ved trinn nummer tre, selv om jeg prøvde å ikke la meg merke med det. Bedre ble det ikke når Lars spurte om jeg kunne gå et trinn til opp. Joda, hvorfor ikke! Problemet var bare at det var så høyt at jeg knapt fikk løftet foten høyt nok, og så var det å ta sats og dra seg opp med hendene mens bena skalv og hjertet raste som et tog som har sporet av. Glemt var utsikt og naturen rundt, her gjaldt det bare å klamre seg fast til bildet var tatt.
Måtte ha litt hjelp til å komme meg ned på trinn nummer tre igjen, noe som var lettere sagt enn gjort da jeg hadde glemt hvor langt det faktisk var mellom trinn tre og fire. La meg si det slik, det var en meget lettet Berit som endelig kunne sette 2 føtter på bakken. Ikke helt klar til å bestige Via Ferrata enda.
Lyspunktet på turen var de to søte harepusene som hoppet gjennom gresset foran oss og forsvant inn i et lite hull i bergveggen. Vi hørte dem rasle der inne, sikkert mykt og varmt med mye høy og strå, helt trygge for de to raringene som prøvde å få øye på dem gjennom hullet. Og til tross for den store skjelven i stigen, var turen absolutt verdt strabasene, og jeg gjør den gjerne igjen.
Hilsen en klatrende Berit
