Med blå himmel over oss og solen som skinte med 26 grader, satte vi kursen mot bussholdeplassen Policia Local. Benken i busskuret ventet, og vi satte oss ned i påvente av at bussen skulle komme. Men i stedet kom en spansk dame bort til oss, med ord og gestikulasjoner som bare en spanjol kan forstå. Ved hjelp av en språk-app fikk vi med oss at bussen ikke ville stoppe her i dag. Men hvor vi skulle gå? Nei, det forble uklart.
Men med erfaringen fra siste togturen i Norge, tok vi denne utfordringen på strak arm. Vår lille dagligvarebutikk har en bussholdeplass utenfor, så vi gikk dit med en stille bønn om at bussen ville stoppe der. Og det gjorde den. Endelig var vi trygt plassert i et altfor lite sete på vei til togstasjonen.


Men dagen var langt fra over, for her ventet utfordring nr 2. Hvordan kjøpe riktig billett fra noen som ikke snakker engelsk? En hjelpsom ansatt prøvde så godt hun kunne å forklare at toget var ute av drift på grunn av «noe på linjen» som vi ikke fikk med oss. Men et ord fikk vi med oss: Buss.


Så da var det bare å vente, og håpe at bussen ville dukke opp. Heldigvis ventet vi ikke alene, men vi så de samme forvirrede uttrykkene i de andres ansikter som jeg regner med sto skrevet i våre. Til alles glede kom bussen, og etter en liten omvei ned til sentrum, bare for å komme inn på riktig vei som ville ta oss ut av byen (forstå det den som kan) var vi på vei. En ting er sikkert, man bør ikke være plaget av bilsyke hvis man skal sitte ombord i spanske busser. Ikke bare går det raskt, men svingene kommer tydeligvis brått på for sjåførene, og blir tatt i altfor stor fart. Men vi kom oss da trygt frem til Altea, som er nabobyen til Albir. Der ventet toget, og 2 minutter senere var vi fremme i Albir. Tror alle trakk et lettelsens sukk.


Hilsen en lettere kvalm Berit